Løping og vandring



Jeg kan ikke påberope meg en lang merittliste når det gjelder løpeerfaring. På barneskolen slet jeg med å klare kravet på 60 meteren helt til pappa forklarte meg forskjellen på å sprinte og løpe. Jeg kom aldri ned på hans pers på 7,2 – men hadde flere løp på 7,7 da jeg var i tenårene. Det holdt til å bli nr. 2 på rekruttskolen (ca 700 rekrutter) bare slått av Isak Arne Refvik som senere ble profesjonell fotballspiller (som det het den gang). 

Da jeg var i Vik i Sogn løp jeg distanser fra 60 til 400 meter og var med på stafettlaget som holdt et godt nivå den gang (70-tallet). De løp i eliteklassen i Holmenkoll-stafetten – et løp jeg ikke fikk være med på p.g.a. at det var umulig å være borte fra korpset ei hel helg. Men jeg løp Breim-stafetten for laget. Jeg mener jeg tok imot stafett-pinnen fra presten og ga den videre til lensmannen – det var litt kuriøst at vi løp på samme lag. 

Etter ulykken i 78, tålte ikke kneet mitt de korte løpene, men da løpebølgen kom sent på 70-tallet og varte godt inn på 80-tallet, begynte jeg å løpe litt lengre distanser, men kun som mosjonist.
Etter hvert ble det relativt sporadisk, men to og et halvt år etter at vi kom fra Moldova fant jeg ut at jeg var nødt til å forsøke å gjøre noe for å bli i bedre form. Dermed kom joggeskoene fram igjen og den første joggeturen rundt St. Hanshaugen var et faktum den 21. april 2010.
Så når kneet ikke streiker, forsøker jeg å få minst et par turer i uka.

Jeg har også stor glede av å bruke Runkeeper til åregistrere løpeturene. Det går mest i turer mellom 5 og 10 km, men det hender det kan bli adskillig lenger også når kneet funker. 

Men like mye som løpeturene, setter jeg pris på spaserturene sammen med Magna. Det er forfriskende både for kropp og sjel. Enten det skjer på Brødsjø eller der vi til enhver tid bor eller er på reise.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar